Tok familien og skogkompetansen med seg over grensen
Robert Lundqvist (37) har vært hogst- og maskinentreprenør i Sverige. I dag er han driftssjef i SB Skog i Nordland. Han og familien på fem har slått seg ned på et småbruk i Hattfjelldal. Der er det nå fullt liv igjen etter at gården lå brakk i mer enn 40 år.
Robert Lundqvist og kona Angelica Svarto vokste begge opp ved Kittelfjäll, langt vest i Vilhelmina kommune, noen mil fra norskegrensen. I dag bor de på norsk side, seks kilometer fra svenskegrensen.
− Grensen eksisterer i praksis ikke for oss som bor her. I dette området omgås vi hverandre uten å tenke særlig på om man bor på norsk eller svensk side, forteller Robert Lundquist.
Området han snakker om er Skardmodalen, en sørvendt dal som på svensk side heter Skalmodal. Den viktige lakseelva Vefsna har et av sine utspring litt lenger inn i Sverige, fra innsjøen Virisen. Elva heter Vapsälven på svensk side, Skardmodalselva på norsk side. Navnet endres nedstrøms og blir Vefsna der elva slår seg sammen med Susna, Vefsnas hovedkilde.
Ekteparet og barna Solrid (14), Nanna (6) og Saxa (2) holder til på en gård mellom Skardmodalselva og stupbratte fjell. Gården heter passende nok Brattlia. Den ligger 470 meter over havet, med Amirfjellet ruvende nesten 500 meter over der igjen.
En annen kuriosa er at Skardmodalsveien er Norges minst brukte grenseovergang. Ifølge Robert er det stort sett bare folk som bor i området, på begge sidene av grensen, som bruker veien.
HELE FAMILIEN I HATTFJELLDAL: Robert Lundqvist og kona Angelica Svarto flyttet til Norge og Hattfjelldal med døtrene Solrid, Nanna og Saxa. Alle har blitt to år eldre siden dette bildet ble tatt. Foto: Toril Risholm
Kjøpte seg et småbruk
Robert og Angelica tok med seg jentene sine og flyttet over grensen omtrent da koronapandemien rammet verden. Saxa var bare tre dager gammel da de dro for å forpakte en gård i Hattfjelldal.
– Angelica var mye her da hun var tenåring. Hun jobbet litt på gård og passet barn, og kjenner derfor ganske mange her fra før. Da muligheten til å forpakte gården dukket opp, bestemte vi oss for å prøve det. I fjor ble vi tipset om at dette småbruket i Skardmodalen skulle selges. Da slo vi til, forteller Robert.
Han har også blitt sauebonde, selv om det er kona som er eksperten på husdyrhold. Gården Brattlia var fraflyttet, og det hadde ikke vært gårdsdrift der siden 1980-tallet. I dag er det full aktivitet igjen. 100 sauer har nylig fått bortimot 200 lamunger. De har også hester.
Ellers er det nok å henge fingrene i for ekteparet. Både våningshus, fjøs og andre bygninger trenger vedlikehold, og nå til sommeren skal Robert reparere og bygge på sauefjøset.
Han har litt skog på eiendommen, og noe av tømmeret skal han snart hogge selv med motorsag. Deretter skal det fraktes til nabogården noen kilometer nærmere grensen. Naboen har nemlig en gårdssag.
− Det er bra med gode naboer. Jeg får låne saga til å skjære det meste av det jeg trenger av trelast til fjøset. I løpet av sommeren blir det nok noen dugnadsdager i forbindelse med selve byggingen, men det meste gjør jeg selv, forteller han.
MASKINFØRER, HOGSTENTREPRENØR, GÅRDBRUKER: Robert har i mange år jobbet med skogbruk og maskiner. Nå har han også fått erfaring med å være sauebonde og driftssjef for SB Skog.
Liker skogsarbeid best
Da Robert Lundqvist kom til Norge, tok han seg først jobb som maskinfører for et firma i Hattfjelldal. Han har sertifikat for alle mulige kjøretøy, noe som er gunstig for en maskinentreprenør med mange ulike oppgaver på oppdragslisten.
– Etter skogfaglig utdanning i Sverige har jeg jobbet som skogsmaskinfører for andre og hatt egne foretak, både som hogstentreprenør og maskinentreprenør. Da SB Skog ønsket meg som driftssjef i Nordland, var jeg ikke i tvil om at jeg ville ha jobben. Det er i skogen jeg trives aller best, forteller 37-åringen.
Han startet i jobben for SB Skog tidligere i år. Det aller meste av arbeidet handler om å følge opp drifter og andre oppdrag for Statskog, som eier det aller meste av skogen i innlandsregionene i Nordland og Troms.
HOGST PÅ GANG: Robert Lundqvist i prat med lokale hogstentreprenører: Kristian Brennbakk i hogstmaskinen og lassbærerfører Knut Brennbakk til venstre.
I Hattfjelldal eier Statskog nesten alt av grunn. Der går for øvrig mye av tømmeret til sponplatefabrikken Arbor, den lokale hjørnesteinsbedriften som har produksjonslokaler i sentrum av Hattfjelldal.
SB Skog har avtale om å gjennomføre skogsdrift i alle områdene til Statskog, og jobben går blant annet ut på å vurdere områder for hogst eller tynning, og dessuten sørge for en god drift og å plante etter hogst.
Å besiktige skogen, vurdere tiltak og gjennomføre hogst er noe Robert Lundquist har god erfaring med fra da han selv jobbet med skogsarbeid i Vilhelmina og andre kommuner i Nord-Sverige. Han har også hatt langvarige oppdrag for Statens fastighetsverk, Sveriges svar på Statskog.
Trives veldig godt i Norge
To år med korona har ikke bare vært enkelt for familien på fem. Ett eksempel er perioden med stengte grenser. Normalt tar det Robert cirka én time å kjøre fra gården i Hattfjelldal og hjem til familien i Sverige.
– Det er cirka sju mil hjem, men i en lang periode var begge grenseovergangene i Hattfjelldal stengt, både Skardmodalsveien og den over Krutfjellet. Vi måtte kjøre nordover til Rana, som var nærmeste grenseovergang med teststasjon. Det ble en lang omvei, til sammen 37 mil − fire timer med kjøring. Heldigvis er det over nå, men det var ganske heftig da grensen var stengt. Det var jo stadig noe som skulle hentes i Henriksfjäll, eller at vi bare ville på besøk, forteller Robert.
Våren har vært ekstra sen i nord i år. Vanligvis er snøen borte i Skardmodalen i slutten av april, men i år har våren vært ekstra kald. I tillegg har det vært mye nedbør både i løpet av vinteren og våren. Det er fortsatt en god del snø som skal smelte og renne ut i bekker og elver.
− Men i slutten av mai kan vi nok sende sauene på utmarksbeite. Da går de fritt her i området, opp mot fjellet og i dalstrøkene, sier han.
Senere blir det naturligvis slåttonn. Han skal høste inn høy på egen gård og på andre gårder i dalen. De fleste andre småbrukene er nemlig ikke i drift lenger.
– Folk i området har tatt oss veldig godt imot, og de er glade for at vi vil bo her og drive gården. Både vi voksne og barna trives veldig godt her i Hattfjelldal, fastslår Robert Lundqvist.
Av Bjørn H. Pettersen